Uploaded October 2023 | Updated November 2026, 3 hours ago
Natt over Gaza. Jeg skulle egentlig legge ut en koselig julevideo i kveld, men det er en tid for alt...
For snart ti år siden fikk jeg møte den tidligere oberst Eli Geva i Israel. Han var en av det israelske forsvarets mest respekterte menn da han under invasjonen av Libanon i 1982 forlot fronten for å advare landets ledere: Gikk de inn i Beirut, ville det bli et blodbad.
«Jeg er offiser. Jeg ser i kikkerten min, og jeg ser barn», fortalte Geva, i håp om at landets ledere ville skjønne alvoret i situasjonen. Det gjorde de ikke. Det som skulle vært en kort og effektiv militæroperasjon, ble et mislykket angrep og en langvarig okkupasjon. Israelske styrker ble værende i Sør-Libanon i over tretten år.
Da jeg møtte Eli Geva, var han tydelig på at problemene i det israelske samfunnet – de som muliggjorde den katastrofale beleiringen av Beirut – ikke har blitt borte med årene. Selv var han ingen pasifist, tvert imot: Han støttet krigen og ledet angrepene på Libanon helt frem til han skjønte hvor det bar. Sittende rundt et hagebord i 2015 trakk han selv paralleller til dagens situasjon:
«Se bare hva som har skjedd på Gaza de siste to–tre årene – det er som å se den samme filmen om igjen.»
Det er et mareritt som utfolder seg nå, både for israelere og palestinere. Midt i slagmarkens og propagandaens helvete skulle jeg ønske det fantes flere menn som Eli Geva, som vendte ryggen til krigen når den viste seg å gå ut over mennesker som aldri ønsket annet enn et liv i fred.
Natt over Gaza. Jeg skulle egentlig legge ut en koselig julevideo i kveld, men det er en tid for alt...
For snart ti år siden fikk jeg møte den tidligere oberst Eli Geva i Israel. Han var en av det israelske forsvarets mest respekterte menn da han under invasjonen av Libanon i 1982 forlot fronten for å advare landets ledere: Gikk de inn i Beirut, ville det bli et blodbad.
«Jeg er offiser. Jeg ser i kikkerten min, og jeg ser barn», fortalte Geva, i håp om at landets ledere ville skjønne alvoret i situasjonen. Det gjorde de ikke. Det som skulle vært en kort og effektiv militæroperasjon, ble et mislykket angrep og en langvarig okkupasjon. Israelske styrker ble værende i Sør-Libanon i over tretten år.
Da jeg møtte Eli Geva, var han tydelig på at problemene i det israelske samfunnet – de som muliggjorde den katastrofale beleiringen av Beirut – ikke har blitt borte med årene. Selv var han ingen pasifist, tvert imot: Han støttet krigen og ledet angrepene på Libanon helt frem til han skjønte hvor det bar. Sittende rundt et hagebord i 2015 trakk han selv paralleller til dagens situasjon:
«Se bare hva som har skjedd på Gaza de siste to–tre årene – det er som å se den samme filmen om igjen.»
Det er et mareritt som utfolder seg nå, både for israelere og palestinere. Midt i slagmarkens og propagandaens helvete skulle jeg ønske det fantes flere menn som Eli Geva, som vendte ryggen til krigen når den viste seg å gå ut over mennesker som aldri ønsket annet enn et liv i fred.










